Nå er det gått snart 10 måneder siden jeg trente 100% på kombinert. Denne tiden har vært en tålmodighetsprøve. Mye hard og selvstendig trening har vært en prøvelse for meg. Men det har også vært en fin utfordring. Det kreves mye for å komme seg opp og videre i toppidrett, og det var jeg klar over når jobbingen startet tidlig i vår.
Utallige timer til fysioterapeuter og kjedsommelige egentreninger på hjemmebane har endelig gitt svar. Styrken i den skadede foten er enda litt svakere enn "gofoten" Det gjør ingen ting så lenge hodet er på plass. De siste to månedene har den mentale jobbingen vært essensiell. For å kartlegge problemene, ta tak i de riktige oppgavene og komme inn på sporet igjen har Olympiatoppen vært til stor hjelp. Prosessen har vært lærerikt og interessant.
I skrivende stund her jeg 33 hopp på snø. De er gjort på Lillehammer sist uke. Hoppen var av en slik kvalitet som jeg hadde sett for meg. Stabiliteten var jeg mer forundret over. For alle hoppene så langt har vært av høy klasse. Det er betryggende nå som jeg har fått klarsignal for å reise til WC allerede neste helg i Frankrike.

Målet mitt hele veien har vært å komme tilbake i form og ut i WC for å konkurrere på det høyeste nivå. Mange maser om VM Liberec i februar. Det har aldri vært et mål, men selvfølgelig vet jeg at når kroppen fungerer som den skal og jeg presterer opp mot mitt potensiale, har jeg muligheten for deltagelse. Med min spisskompitanse i bakken er det vanskelig å komme utenom meg på et VM lag. Hopper jeg mitt på mitt beste henger jeg med i toppen etter hoppdelen.
I sporet har det gått som planlagt. Til tross for skaden har utholdenhetstreningen ikke blitt rammet nevneverdig. Tester og video av teknikk viser at jeg har hatt fremgang. For å si et tall, vil jeg anslå på en god dag rundt 30 sekunder nærmere de beste på en 10km.
Det betyr ting kan bli veldig bra nå jeg gjør sakene mine riktig

Følg med på min hjemmeside.
www.espenrian.com

Mvh Espen